Nordens napolitanere

Stortingets kamp med kongen

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Nå kan du lese den dramatiske historien om Stortingets kamp mot Karl Johan i 1821 på nett. Forordet og prologen er gratis. Om du vil lese videre, får du tilgang til teksten for 19 kroner. Du finner betalingsknappen når du er ferdig med prologen.
Denne teksten er uten fotnoter og bilder. Om du vil ha med deg alt, kan du enten kjøpe den som ebok her, eller bestille papirutgaven i bokhandelen.

God lesing!

 

FORORD
Året 1821 er et av de mest dramatiske i norsk historie. Unionsavtalen som ble inngått i 1814 viste seg snart å inneholde en rekke uavklarte spørsmål om kompetanseforholdet mellom statsmaktene. I 1821 slo denne latente konflikten ut i full blomst. Striden mellom Stortinget og kong Carl Johan toppet seg med en truende bruk av militære virkemidler i form av en øvingsleir utenfor Christiania mens Stortinget satt samlet.
Det var mye politisk uro ute i Europa også, der opprørene i Napoli og Piemonte var de mest spektakulære begivenhetene. I Sverige var det mange som så den norske gjenstridigheten i lys av den hissige, men etter hvert mislykkede europeiske revolusjonsbølgen – og i Sverige ble nordmennene kalt for «Nordens napolitanere». Det var ikke ment som noen kompliment.
Dette er fortellingen om de politiske begivenhetene i den lille norske hovedstaden – om striden mellom pragmatikere og idealister på Stortinget, og om Stortingets desperate forsøk på å forsvare seg selv som et bærende element i den norske grunnloven. Samtidig fantes det politiske krefter utenfor Stortinget også, som blant annet kom til uttrykk gjennom en dristig utprøving av trykkefrihetens grenser.
Dette er en bok for folk som er interessert i historie fordi de liker en god historie. Den er ikke skrevet for faghistorikere, så de vil nok savne eksakte referanser i fotnoteform. Alle kilder er imidlertid oppgitt bakerst, og jeg har skrevet inn en del referanser i teksten der jeg synes det har vært relevant for forståelsen. Navn er skrevet i datidens rettskriving, som for eksempel Carl Johan. Ellers er ulike sitater omskrevet til nåtidsnorsk, selv om jeg har forsøkt å bevare tonen i dem. Oversettelser fra et ytterst oppstyltet fransk er også formulert slik at de er leselige. Lyrikk og grunnlovsparagrafer er beholdt i originalspråket.
For de som er interessert i å lese en bredere framstilling av den politiske utviklingen etter 1814, er det fremdeles Sverre Steens store oversiktsverk, «Det frie Norge», som gjelder. «Ekstrastoffet» finner du på www.stortingshistorie.no.
Dessverre var det ingen som stenograferte underveis, slik at det er nokså tilfeldig hva som finnes av taler og skriftlige vota . Men alle de offisielle publikasjonene finnes på nett – på www.bokhylla.no, som ellers er en uvurderlig kilde til historisk litteratur. Nasjonalbibliotekets digitale storsatsing er simpelthen en stor fest for alle som er interessert i historie.
Takk til Kari Bolstad og Erling Langleite, som har ytt språklig bistand, til professor Brynjulv Gjerdåker som har lest og gitt gode råd, og til Kviteseid historielag som har stilt Ole Bloms stortingsdagbok til disposisjon. Takk også til alle som har hjulpet med oversettelser, til de som jobber på bibliotek og i arkiver, både i Norge og i Sverige, og til de som har svart på underlige spørsmål om blant annet herreklubber, latin, bibelvers og gravtaler. Takk til Stiftelsen Fritt Ord og til Faglitterært fond, som har stilt rause stipend til rådighet slik at jeg kunne ta fri for å skrive denne teksten.
Det er mye moro i den tidlige stortingshistorien, men husk at selv de mest underholdende perspektivene alltid har en dypt alvorlig side. Mye sto på spill i 1821.

PROLOG
Natt til torsdag 2. juli 1820: Ledet av den karismatiske presten Luigi Minichini marsjerer cirka 140 mann gjennom byen Nola et stykke utenfor Napoli. Mens de passerer gjennom utkanten av byen, sitter Minichini på sin hvite hest og roper: «Viva paesani, allegri!» Mennene bak ham stemmer i: «For Gud, for kongen, for konstitusjonen!» Med seg har Minichini blant andre de to løytnantene Michele Morelli og Guiseppe Silvati, som rir i spissen for hvert sitt kavaleriregiment.
Dagen etter når de revolusjonære fram til byen Avinello, en provinshovedstad omtrent 40 kilometer nord for Napoli. De marsjerer inn i byen, blir ønsket velkommen av byens myndigheter og erklærer at de ønsker å innføre den spanske konstitusjonen av 1812. Et par dager senere forstår den egentlige militære lederen for det hemmelige revolusjonære nettverket Il Carbonari, general Guglielmo Pepe, at terningen er kastet. Han tar kontrollen over Napoli og tvinger kongen av De to Sicilier til å erklære at den spanske konstitusjonen straks vil bli innført.
Slik startet den fortvilte kampen for et konstitusjonelt kongedømme i det sørlige Italia. Det lukkede, nærmest frimureraktige politiske nettverket Il Carbonari arbeidet for et liberalt, konstitusjonelt regime. De hadde forgreninger over hele Italia og dessuten i Spania og Frankrike. På dette tidspunktet skal det bare på italiensk side ha vært 640.000 medlemmer, skal vi tro en samtidig kilde.
Italia – eller de ulike delene av dette politisk fragmenterte støvellandet – hadde vært et kjerneområde under napoleonskrigene. Joseph Murat , Napoleons svoger, hadde regjert over Sicilia og Napoli fram til 1815. Da var nok en gang tiden inne for kong Ferdinand, denne gang som «Ferdinand I av De to Sicilier». Han hadde ellers vært litt til og fra gjennom årene, både på Sicilia og i Napoli, men ble nå gjeninnsatt av Den hellige allianse – det mektige trepartssamarbeidet mellom Østerrike, Preussen og Russland.
Ferdinand ble reinstallert på alliansens nåde, med klar instruks om å hindre ethvert forsøk på demokratisering av sitt territorium. Men i juli 1820 spredte Il Carbonaris opprør seg med overraskende styrke, og Ferdinand ble nødt til å love vidtgående liberalisering, inkludert både parlament og en ny konstitusjon.
Dette var imidlertid mer enn Den hellige allianse kunne godta. I kjølvannet av napoleonskrigene og ikke minst den forutgående franske revolusjon, var de autoritære regimene i Sentral-Europa allergiske mot enhver form for politisk opposisjon som kunne true det bestående. I oktober 1820 møttes «den europeiske kvintetten» i Troppau , med de tre landene i Den hellige allianse, samt Storbritannia og Frankrike som skeptiske deltakere. Selv om to keisere deltok – Franz I av Østerrike og Alexander I av Russland, og dessuten kronprins Frederik Wilhelm av Preussen – var det utvilsomt den østerrikske førsteministeren – fyrst Metternich – som var konferansens drivende politiske kraft.
Formålet med konferansen var utelukkende å finne ut hvordan man skulle komme liberalerne i Napoli til livs før ideer om demokrati og frihet spredte seg til andre europeiske land, noe det også var en overhengende fare for. Carbonari-opprøret spredte seg blant annet til kongedømmet Sardinia , der kongen var nødt til å gjøre store konstitusjonelle innrømmelser. Også i Spania og Portugal var det store politiske uroligheter og revolusjonære tilstander som Den hellige allianse ikke så på med vennlige øyne. Det var da også disse tre statene som sto bak vedtaket i Troppau om retten til å gripe inn overfor revolusjonære krefter i andre land. Storbritannia ville ikke støtte vedtaket, mens Frankrike inntil videre stilte seg på sidelinjen.
I januar ble Troppau-protokollen fulgt opp av et nytt møte, denne gang i Ljubljana, eller Laibach, som det den gang het. Ferdinand I ble også invitert. Han hadde knapt forlatt Napoli før han trakk tilbake alle sine løfter om et konstitusjonelt styresett. I flere brev til andre statsoverhoder erklærte han sine tidligere garantier om liberalisering for ugyldige.
I 1820 reiste nyhetene fremdeles med hest og seilskip, og det skulle ta over en måned før de første meldingene om en oppstand i Napoli kom på trykk i den norske Rigstidende, som var norske avisleseres fremste kilde til utenriksnyheter. Til å begynne med var meldingene åpenbart preget av en viss frykt for hva som nå kunne skje, men det skulle ikke ta mange dagene før man kunne lese direkte entusiastiske rapporter om situasjonen, som for eksempel i Rigstidende i slutten av september: «Det er et lystig syn å se dem trekke på vakt; foran noen geistlige, så de trefargede faner med tyrkisk musikk, derpå Carbonari i alle slags klær, og endelig en uhyre folkemasse, skrikende og vaiende med hvite tørklær, og forårsakende en slik alarm at man skulle tro Napoli skal gå under, og dog går alle fra hverandre ved bestemmelsesstedet som om intet var skjedd.»
Men Metternich nølte ikke lenge med å gå til aksjon, og allerede i februar 1821 rykket østerrikske tropper fram mot Napoli. Selv om napolitanerne kjempet tappert, var det en håpløs kamp mot overmakten.
Hva har revolusjonen i Napoli med den norske stortingssesjonen i 1821 å gjøre? Ganske mye, faktisk. Det skal vi snart få høre mer om.


Du kan lese resten av boka for 19 kroner. Vi bruker en betalingsløsning fra IT-selskapet Partikkel (les mer om tjenesten her).
Denne teksten er uten fotnoter og bilder. Om du vil ha med deg alt, kan du enten kjøpe den som ebok her, eller bestille papirutgaven i bokhandelen.

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments