– Garnisonslivet er en ulykkelig skole

Lauritz Weidemann, malt av Mathias Stoltenberg.
facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

På Eidsvoll hadde representantene vedtatt et ganske radikalt prinsipp i 1814, nemlig at alle borgere, uansett stand, skulle avtjene verneplikt. Men hvordan dette skulle skje, hadde Riksforsamlingen overlatt til Stortinget å avgjøre.
Gjennom århundrene var det bøndene som hadde påtatt seg byrden ved å forsvare landet, men nå skulle altså også borgersønnene til pers.

Eller?

Saken kom opp i sin fulle bredde på Stortinget i 1815-16. Det skulle vise seg at de kondisjonerte nå hadde kommet på andre tanker – ikke minst fordi behovet for å forsvare landet ikke lenger var så stort, nå som man i realiteten hadde overgitt seg til Sverige.

Den store debatten gikk av stabelen i januar 1816. Det skulle bli Lauritz Weidemann, som høsten i forveien hadde fått tilnavnet «bondens venn og taler», som frontet sin stands egentlige interesser:

For hvor vanskelig er det egentlig å skulle drepe etter ordre? For norske fjellboere er geværbruk en naturlig ting. Det å gå, stå og skyte etter befaling kan man vel ikke trenge fem års trening for å mestre – det har vel franskmennene bevist for oss. Og skal man virkelig tolke grunnloven slik at den forplikter alle til verneplikt i fredstid, ja da må vi vel også anta at alle borgere har plikt til å tjene i en viss tid som vektere, bødler og i andre funksjoner som karakteriserer den menneskelige elendighet og vanart.

– Når noen hevder at soldattjenesten bør være like byrdefull for alle borgerklasser, vil jeg advare mot misforståelser. Det kan ikke være slik at likhetsprinsippet medfører at enhver borger i fredstid skal stå skiltvakt eller ligge i en vaktstue. Ingen kultivert mann tør nekte for at soldattjenesten, ikke minst på grunn av lediggang, fører til svekket moral. All erfaring viser at garnisonslivet er en ulykkelig skole for ungdommen. De som mener at alle skal bære patrontaske og uniform i fredstid; har de egentlig forstått hva likhetsprinsippet er?

– Arbeidsmannen som ernærer seg ved vedhogst og annet hardt arbeid, har ikke hatt anledning til noen åndsutdannelse, men er blitt ufølsom mot kulde og dårlig vær og har lært å leve med ussel kost og usle klær. Hans nervesystem forleder ham ikke til farlige utsvevelser. Når denne mannen blir soldat, kommer han til en garnison der han finner adgang til et mer fordelaktig liv enn før. Han får hele og gode klær, og grovt men for ham passende kosthold. Har denne mannen tapt noe?

Nei, mente Weidemann. Derimot var verneplikten en ulykke for andre ungdommer: − Alminnelig verneplikt kan bare gjelde i det ytterste nødstilfelle, når statens territorium blir angrepet. Å anvende denne hellige plikt på det gemeneste soldatliv og garnisonstjeneste i fredstid, vil gi anledning til splid mellom borgerklassene og det vil styrte enhver kultivert mann og med ham samtlige borgerklasser ned i jammer og elendighet.

Weidemann presiserte imidlertid at det ikke skulle være slik at de mer kultiverte stender skulle unndra seg risikoen for å miste liv og lemmer i en krigssituasjon. Slik ulykke rammet offiserene like mye som soldatene, og det var embetsmennenes og borgernes barn som ble oppdratt til offiserstjeneste.

Til tross for Weidemanns vektige ord skulle føljetongen fortsette utover vinteren…

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments