Sjørøverne og flagget

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

I desember 1815 behandlet Stortinget en sak som vakte sterke følelser, men der selv høystemte patrioter måtte innse at praktiske og økonomiske realiteter måtte veie tyngre. I januar kom en påminnelse om hva det handlet om; da vakte en sjømanns beretning fra Tripoli oppsikt i Christiania. Hans fortelling sto på trykk i Rigstidende og var et tankevekkende apropos til debatten: Hva slags flagg skulle norske skip seile under?

Captain_walter_croker_horror_stricken_at_algiers_1815
Britisk avisreportasje om lidelsene til sjørøvernes fanger anno 1815.

– Blodet kokte i mine årer da jeg så at tyrkeren drev disse bleke avtærede menneskeskjeletter til å arbeide med stokkepryl; og tanken: «I morgen er du kanskje også en av disse ulykkelige», var skrekkelig.

Sjømannen hadde vært om bord på et dansk skip som var blitt oppbrakt utenfor Lisboa av en tripolitansk fregatt. Han og resten av mannskapet var blitt tvunget ned i fregattens lasterom, og etter hvert som to andre båter også ble offer for sjørøverne, ble det fullt i lasterommet: «Til slutt lå vi sammenpresset som sild i en tønne. Da vi kun hadde et lite lufthull, lå vi alltid badet i svette og på det skrekkeligste plaget av alskens utøy. Vi fikk bare brød kokt i vann og halvråttent vann å drikke.»

Etter tre uker om bord kom fangene til Tripoli, der de ble møtt av et sørgelig syn: – En slaveoppsynsmann kom om bord med omtrent 20 kristenslaver. Det var da sjømannen tenkte: «I morgen er du kanskje også en av disse ulykkelige».

Etter å ha blitt brakt i land til «hånende jubel» fra lokale tilskuere, ble fangene ført til slavekasernen: – Her fant vi 200 stakkars ulykkelige kristne slaver, avtæret av sult, gremmelse og arbeide.

Den danske sjømannen slapp unna etter tre dager i Tripoli. Pashaens sekretær, en jøde, befridde det danske mannskapet som etter ytterligere halvannen uke kunne returnere til sitt danske fedreland.

Men ikke alle var like heldige. Trusselen fra barbareskene var en reell fare for alle skip som seilte i nærheten av Middelhavet, og atskillige europeiske sjøfolk endte sine dager som slaver hos «muselmennene». Så nærværende var denne trusselen at husklyngene som vokste opp der Utenriksdepartementet ligger nå, fikk navn etter «røverstatene»: Algir, Tunis og Tripolis.
Noen fullstendig garanti mot kapring kunne man ikke oppnå, men uten et handelsflagg som «tyrkerne» hadde godkjent, var det utvilsomt hasardiøst å sende skip inn sør for Biscaya. I den omfattende diskusjonen som Stortinget førte om saken, sto derfor nasjonalfølelsen mot rene kommersielle hensyn. For uavhengig av hva svenskene måtte mene om saken, ville et eget norsk flagg utvilsomt komme til å koste dyrt, kanskje så mye som 250.000 spesiedaler i året som avgift til røverstatene. Det var mye penger – så mye at det neppe ville være regningssvarende å drive sjøfart i dette området med en slik årlig utgift. Da var det kanskje bedre å gi et bidrag til svenskenes ordning med barbareskene.

Noe egentlig norsk flagg fantes uansett ikke. Da forholdet til Danmark tok slutt, fortsatte Norge å bruke Dannebrog, med en liten norsk løve i den øverste lille firkanten. Inntil videre fikk dette gjelde som norsk flagg. Snart dukket det også opp et svensk orlogsflagg med en liten norsk salat i det øverste hjørnet – noe som ikke ble mottatt med særlig entusiasme i Norge. I sjøfarten ble det til at norske skip kunne bruke dannebrogsvarianten i nære farvann, men det svenske handelsflagget måtte opp når man nærmet seg Middelhavet.

Stortinget drøftet saken i flere runder, helst i lukkede møter. En kombinert komite under ledelse av Christie hadde understreket at selv om Norge hadde rett til et eget handelsflagg i henhold til Grunnlovens paragraf 111, gikk det an å ordne det på flere måter – enten ved å føre det svenske, eller det norske, eller ved å etablere et nytt felles norsk-svensk flagg.
Et svensk flagg ville utvilsomt såre nordmenns nasjonalfølelse, og skape et inntrykk av underkastelse. Men selv om et eget flagg ville være mest i tråd med nasjonalfølelsen, ville dette komme i strid med statens økonomiske behov. En høy avgift kunne heller ikke fordeles på alle handelsskip eller på skattebetalerne.

Komiteen mente derfor at et nytt felles flagg ville være tilrådelig. Det ville ikke krenke nasjonalfølelsen. Utgiftsnivået ville også være til å bære. Komiteen kunne således ikke anbefale å støtte representanten Bøgvalds forslag om et eget flagg.

Unionsorlogsflagg_1815_etter_Anker
«Norsk» orlogsflagg anno 1815.

Men ville svenskene kunne akseptere et felles flagg uten det gule korset? Neppe. Derfor antok komiteen at det beste ville være et felles flagg som var nokså likt det nye orlogsflagget – altså svensk med en «norsk» firkant øverst og innerst – men med den forandring at også den nederste innerste kvadrat ble rødt med et hvitt diagonalt kors. Komiteen fant – kanskje litt demonstrativt troskyldig – ingen grunn til å trekke i tvil at de svenske stender og konge ville godta dette forslaget, da man jo hadde anerkjent det likhetsprinsippet som lå til grunn for unionen.

Dersom et slikt forslag fra Stortinget likevel ikke skulle bli bifalt av svenskene eller dersom barbareskene ville øke sine fordringer urimelig som følge av det nye flagget, mente komiteen at det inntil videre var ønskelig at Norge inntil neste storting benyttet det svenske flagget i Middelhavet og det norske på kortere farvann. Men dette kunne bare være midlertidig. En ordning med to flagg ombord ville kunne føre til atskillige problemer.

Komiteen innstilte altså til Stortinget om å rette en adresse til Kongen om:
1. Et felles koffardiflagg.
2. Raske forhandlinger med barbareskene om dette.
3. Et svensk flagg om forhandlingene ikke førte fram.
4. Et norsk flagg på korte farvann inntil et felles flagg var autorisert

Stortinget behandlet forslaget 19. og 20. desember og kom til at man ikke hadde mandat til å behandle et forslag om et felles flagg. I stedet valgte man å søke kongen om at det norske flagget kunne brukes der tyrkisk sjøpass ikke trengtes. I tillegg ville man på et senere tidspunkt vurdere en mulig grunnlovsendring med sikte på et felles unionsflagg med Sverige.

Andreas Bonnevie var blant de mest aktive i debatten. Han hadde liten forståelse for å ta kommersielle hensyn: − Et eget flagg for Norge er en hellig politisk nasjonaleiendom som man ikke uten den mest tvingende nødvendighet kan drømme om å gi slipp på. Ikke bare ville mangel på flagg svekke eller endog kullkaste begrepet om nordmenn hos andre nasjoner, men kunne lede til en likegyldighet og sløvhet for dette begrep selv hos vår egen nasjon. Det ville være en evig skjensel om det ikke fantes. Tenk om vi skulle være nødt til å blottlegge at vi var så forsiktige når det gjaldt fedrelandets sak at viljen var enda svakere enn evnen!

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments