17. mai – den 4. november

Her holdt Claus Pavels talen på årsdagen for unionen. Maleri: John Edy.
facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

I november 1815 feiret man ettårsdagen for den nye unionen mellom Norge og Sverige. Det vil si – det var svenskene

Hans Jørgen Wetlesen
Hans Jørgen Wetlesen

som feiret. Nordmennene forholdt seg noe mer nøkternt: : «I morgen blir det stor høytidelighet her i byen i anledning av foreningen med Sverige. Den begynner med Te Deum i byens kirke, hvor Stortinget er invitert. Siden blir det taffel hos Kronprinsen til middag, og stattholderen gir i stiftsgården et stort ball, og endelig skal byen illumineres – hvilket er stas nok på en gang og mer enn nødvendig», skrev bergensrepresentanten Hans Jørgen Wetlesen i dagboka si.

Det var slottsprest Claus Pavels som hadde fått æren av å holde hovedtalen i kirken. Det var et oppdrag han tok alvorlig – vanskelig som det var å balansere glede og lede i samme preken. Både Karl Johan og arveprins Oscar skulle være tilstede. Allerede dagen i forveien var Pavels blitt innkalt til stattholderen, von Essen, for å få instrukser. Han humret fremdeles over stattholderens budskap:

– Kronprinsen har bedt meg overbringe at han ønsker seg en preken uten altfor store og smigrende ord. Jeg har jo allerede fortalt ham at De er en berømt taler, og at De nok vil vite å treffe den rette tonen, men Kronprinsen har likevel pålagt meg å gi Dem et vink. Han vil for øvrig ha seg frabedt all teaterstas med hvitkledte damer og teateropptog i kirken. Men det har jeg allerede tatt hånd om – De skal bare konsentrere Dem om talen.

Stattholderens henvisning til «hvitkledte damer» henspilte på stiftamtmann Hans Falbes påfunn under festgudstjenesten for Karl Johan  i slutten av august, der stiftamtmannen selv hadde spilt orgel og det hadde vært den reneste operaoppsetning i stedet for den enkle gudsforkynnelsen som kirken burde være preget av. Talen er bevart, og her er noen utdrag:

«Medkristne og medborgere!

Da vi for et år siden sluttet den høytidelige pakt som vi feirer i dag, da det blant rikets utvalgte menn enstemmig lød i

Claus Pavels holdt talen.
Claus Pavels holdt talen.

folkets navn: Sveriges Karl den 13. skal være Norges konge og et hellig foreningsbånd skal sammenknytte begge riker – medkristne og medborgere! Var dere da virkelig glade i hjertene? Ja, dere gledet dere vel over at krigens redsler var slutt, at syv års nød og fare svant, og at fred og trygghet atter lover å feste bolig mellom våre fjell. Men måten denne freden ble vunnet, offeret man syntes å bringe for et elsket fedreland – visst var det få blant oss som ved denne tanke kunne dempe en viss engstelig følelse, om det enn lyktes dem å skjule den.

[…]

Vi erkjente at det var såre hederlige menn som Kongen hadde sendt oss, til å fremme og fullføre det store verket; vi beundret det edle måtehold med hvilket Sveriges konge æret vårt folk og våre rettigheter i det øyeblikk vi av mange ble ansett som et overvunnet folk. Ryktet hadde skildret oss den mann som av den kronede eldre herre var utkåret som sønn, ikke bare som en berømt hærfører, men som en vis og menneskekjærlig fyrste, tilbedt av det folk som han levde for. Men det var likevel en tidligere fiende som vi rakte venne- og broderhånd. Skjønt umiskjennelig forutbestemte av naturen til tett forening, var vi likevel gjennom tidens gang vidt atskilte fra hverandre. Misnøyens og mistillitens såkorn hadde spredt seg, og mange trodde dette var dypt rotfestet. Noen så urolig inn i en nær framtid der de ulmende følelser igjen ville våkne og ny fordoblet elendighet ramme det elskede Norge. Ønsket som ble frembrakt av folkets første talsmann, istemt av hele forsamlingen: «Gud bevare Kongen og hans riker!», lød for mange som velsignelsen som lyses over en brud og en brudgom som hverken kjenner eller elsker hverandre, et kaldt gys farer gjennom dem og hver tenkende og følende tilhører ved det høytidelige: «hva Gud har sammenføyet skal intet menneske adskille»

[…]

Medborgere! Jeg ville ikke så levende ha gjenkalt fjorårets minner om jeg hadde trodd at de engstelige følelsene ennå hadde ledsaget noen av dere hit, og jeg ville beklaget det hederlige verv som er blitt meg betrodd å tale på en slik dag i en slik forsamling dersom jeg ikke hadde følt meg overbevist om at en renere, mer ublandet glede besjelet nesten alle i blant oss i denne stund. Et år har gått siden foreningen ugjenkallelig ble besluttet – visst ingen lang tid! Men i et tilfelle som dette er det å ligne med et halvt århundre. Når mann og kvinne […] – kalde og fremmede for hverandre på foreningsdagen, med kjærlighet og gleder feirer den første årsdagen, da spår menneskekjenneren med god grunn at deres ekteskap vil bli lykkelig. Og er det ikke pålitelig å forutse at nordmenns og svenskes enighet nå vil stå urokkelig, at begge riker vil nyte alt det hell som enighet kan skjenke og uten den aldri vil bestå?

Nå kjenner vi vårt broderfolks sinnelag og innser at deres hensikt ikke er å undertrykke eller beherske oss, vi innser at fordums nasjonalhat, hvis eksistens vi ikke kunne benekte, er grunnet i misforståelse, ikke i folkets karakter, at bare ærbødighet for hellige plikter, de vi ikke burde overtre – og Gud være lovet – ikke heller overtrådte, gjorde det umulig for oss å rekke hånden til Sveriges menn som venner og brødre. Nå kjenner vi alle vår kronprins, og hvem kan kjenne ham uten å elske ham? En stor del av vårt land har han reist gjennom allerede, og jeg vil tro at den jubel som han har mottatt overalt var det sanneste og utvetydigste bevis som ble ham gitt på folkets kjærlighet og tillit. Begivenheter som vi ikke for et år siden ikke kunne forutse, har fullt ut overbevist oss om at det er Kongen og hans sønns alvorlige vilje å gjøre rikene lykkelige i fred, fordi da den herjende krigslue atter tentes og gjorde Europas mektigste folk til det ulykkeligste, mest ydmykede, satt vi rolige ved vår arne, landets våpendyktige menn dyrket jorden, fjernt så vi uværet trekke opp, den knusende stråle slå ned og ramme. Fyrsten kjente, følte og fremmet sitt folks sanne nytte, og de laurbær han atter kunne ha høstet på krigens blodige mark aktet han ikke så høyt som den eikekransen som to frie nasjoner rakte ham. – Og er de ennå ikke, og kunne de ennå ikke være leget, alle de sår under hvilke vårt land så lenge våndet seg – et øyeblikk er nok til å såre, men ofte trengs det måneder, ja år til å lege – så er det dog utsikt til at bedre dager vil opprinne, og Norge igjen kan bli hva det en gang var. Og at det var fra 4. november 1814 dette håp begynte å hvile på fast grunn; det – mine medborgere! – er min overbevisning og sikkert ikke min alene.

[…]

Medborgere! Det er i en såre ærverdig krets plikten byr meg å fremstå. Jeg taler for rikenes tronarving, opphøyet ved velde, dåd og grunnsetninger; jeg taler for den fyrstelige yngling, av hvem vi tillitsfullt håper at han vil bli for våre barn det hans far nå er og i mange år vil bli for oss; jeg taler for de menn, hvis skjønne men såre vanskelige oppgave det er å stå nærmest Kongens trone, og understøtter ham med råd, hvor hans, den svake dødeliges øye ikke kan nå, med bistand der han ikke umiddelbart kan virke til fedrelandets nytte; jeg taler for mere enn 80 borgere, sammenkalt fra alle Norges egne, i hvis hender vi har nedlagt vår fremtids vel, av hvis rettskaffenhet og visdom vi håper at Norges voksende lykksalighet vil overbevise oss om at de var vår tillit verdig; jeg taler for medborgere av alle stender og kår, hvorav vel de fleste kjenner sine borgerplikter, og i det minste erkjenner at de bør oppfylles. Hvem er da jeg, den ringe statsborger, at jeg med mine svake innsikter vil tre frem og undervise og formane en slik forsamling?

Det vil jeg heller ikke, medborgere! Hva dere bør gjøre for å fremme fedrelandets hell og heder, det vet de fleste blant dere bedre enn jeg; men dette er paktens dag, og jeg kaltes til å feire den, som ordfører i den Herres hus hvis sendebud jeg er blant medforløste kristne.  I hans navn, ved hans hellige ord har vi norske menn i denne forsamling en gang besvoret den grunnlov, for hvilken forening med Sverige under en konge er en første betingelse. Ville vi målet, så må vi også ville midlene som fører dit. Og la oss derfor alle i denne høytidelige stund i våre hjerter gjenta den dyre ed, fornye den hellige pakt. Hør det, edle, elskede fyrste, vårt høytidelige løfte, å virke trofaste for den gode sak som det var og er deres inderlige ønske om deres utrettelige ild å fremme!

Hør det, dyrebare unge prins, og gjenta for Dem selv og for Gud og be ham om kraft og visdom og rettsinn til alltid å forbli det tro! Og du allvitende som ser vårt hjerte nå og vår død siden – hør du den gjentatte ed, velsign den fornyede pakt og døm oss hvis vi forsettelig bryter den!»

Pavels snakket en halv time og fikk atskillig skryt for talen. Han hadde lagt vekt på å blande det søte og det bitre i en behagelig krydret rett som kunne la seg fordøye av både fyrster og bønder.

Etter uendelig kirkeklokkeklang og 128 kanonskudd var det tid for mer jordisk føde i Paleets hagestue, der kronprinsen hadde invitert til taffel. Pavels noterte seg at maten var skrøpelige saker, men drikkevarene var heldigvis overmåte gode.

Hele talen kan leses i originalutgave på www.virksommeord.uib.no

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments