Anonym personsjikane

Scarabæus stercorarius - for lesere som ikke er så sterke i entomologi
facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Medietilbudet i Christiania var begrenset i 1815. Tre aviser kom ut en eller flere ganger i uken – Rigstidende, Intelligensseddelen og Nationalbladet.

Rigstidende var en halvoffisiell avis, redigert av folk med nær tilknytning til regjeringsapparatet. Den brakte alle offisielle kunngjøringer og hadde dessuten en oppsiktsvekkende bred dekning av utenriksstoff. Riktignok var alle nyheter minst to uker gamle, men den som leste Rigstidende, kunne med en viss rett hevde å være velorientert om verden der ute. Det fantes også debattinnlegg i Rigstidende, særlig etter hvert som konkurrentene markerte seg med polemisk stoff.

Intelligensseddelen – eller Christiania Intelligenssedler – var først og fremst et annonseorgan. Avisen hadde ingen egentlig redaksjonell linje; alle innrykkinger måtte betales for, også redaksjonelle bidrag. For den politisk interesserte gjaldt det å følge med – de virkelig interessante godbitene lå gjerne gjemt i bittesmå tolinjers notiser. En god del som i ettertidens lys ikke er særlig interessant også, for øvrig En innsender kunne for eksempel betale for å rykke inn følgende kryptiske ytring: «Hva er bondestanden og til hvilken nytte er den i staten?»

Tja. Si det. Vi vet ikke hvem som syntes dette var verdt å betale for. Men godt ment overfor bøndene var det ikke. Slik holdt man på.

Nationalbladet kom på gaten første gang i juli 1815, og definerte seg redaksjonelt som et opposisjonsblad. Dermed ble det skapt en ny offentlighet parallelt til Stortingets virksomhet.

Det fantes også regionale aviser – både i Kristiansand, Bergen og Trondheim ble det utgitt aviser, hvorav Den lille trondhjemske tilskuer var den mest interessante i en politisk sammenheng. Men opplagene var små, og levetiden var kort for slike aviser.

Trykkefriheten var fremdeles en uvant rettighet, men ytringsviljen var stor. Om det kunne gå skarpt for seg mann og mann i mellom, var den offentlige debatten – i den grad den fantes – heller ikke for sarte sjeler. Anonyme personangrep var dagligdags kost, og ofte utartet det til ren sjikane. Ikke bare var avsenderne anonyme – ofrene ble heller ikke navngitt, i hvert fall ikke fullt ut. Derfor måtte man være litt på innsiden for å få fullt utbytte av uforskammethetene. Dagbøker og brev er fulle av spekulasjoner av hvem som skrev og hvem som var skyteskiver. Årelang historieforskning har ikke brakt oss en endelig fasit, så i noen grad må vi fremdeles gjette. Men en som virkelig fikk gjennomgå, var stortingsrepresentant Hans Nansen. Det skal riktignok sies at han satt i glasshus.

Allerede 25. juli, i den første utgaven av Nationalbladet, hadde noen sett seg lei på Nansens ustoppelige taletrengthet i Stortinget og rykket inn et lite epigram:

«Den Mand, som taler tidt, kom dog i megen Fare!
Gid han sin Tunge lidt, for Eftertiden spare!»

Det er flere kandidater til forfatterskapet, men stortingsrepresentant Ole Bjørnsen fra Kviteseid peker seg ut som en favoritt. Han var ingen uerfaren rimsmed etter flere års opplæring hos sin gode venn Jens Zetlitz, og det tok heller ikke mange dagene før Zetlitz skrev til ham:

”Deres få men kraftige ord mot ex-landsdommer Nansen er som nedskrevne av mitt hjerte”.

Men virkelig fart i sjikanekarusellen ble det ikke før Nansen selv holdt sitt innlegg om herrene A, B, C og D. For hvem var intrigemakeren C? Det skulle vel aldri være Christie han hadde i tankene? Ryktene gikk i Christianias salonger. Vel var det litt av hvert å si om Christie – på grunn av sitt stadige gjenvalg til stortingspresidentvervet ble han blant annet kalt dictator perpeetus – men det var bred enighet om at Christie var en rettskaffen mann. Så grov kunne vel ikke Nansen være?
26. august braket det løs i Intelligensseddelen. Pavels er i tvil, men tror det er Johan Storm Munch, sognepresten i Sande som skulle bli Pavels’ etterfølger som slottsprest og senere biskop i Kristiansand, som står bak dette diktet:
«Spørgsmaal: Hvorlunde skal jeg vinde Egekrandsen,
Og med et Hop opsvinge mig paa Skandsen,
Hvor Patrioten staar i Straaleglandsen Og hæver Landsen?
Svar: Skriv Eventyr om A B C som. . . . .»

Nansen forsøker å slå tilbake allerede tre dager senere:

Hr. Ven! Som rimede paa –andsen,
Han har nok lidt Skavank på Sandsen,
Og holder knapt i Kløgt Ballandsen,
Men snart maae reent gaae bag af Dandsen,
Dog saadant angaaer ikke ……

Uken etter er det flere som kaster seg på. Det mer enn antydes at Nansen er en drukkenbolt – og det var en kjent sak at han sjelden sa nei takk til et glass. Og det var nå Nansen fikk tilnavnet ABC Darius – etter den spesielle alfabetverseformen.

Tirsdag 19. september tas grovt kaliber i bruk:

Tilgiv hr. Ven! At sidste Gang
Jeg gir dig Anledning til Misforstand.
Du har tilvisse ret, jeg vandrede i Mørke,
Om jeg tillagde Dig den mindste Aandens Styrke;
Nei Ven – vær rolig kun! Man ved din Spiritus
Vist intet meer forstaaer end simpelt Finkelruus.
For velmeent Raad hav Tak, – jeg standse skal ved C
Jeg derved jo unngår den ækle smører D.

En annen skøyer hadde rykket inn følgende:

«En medalje skal nylig skal være preget, den ene siden forestiller ABC Darius med Midas-ører og to horn i pannen, strekkende seg etter en eikekrans og en stiftamtmannshatt; på den andre siden et esel, iført en løvehud og med en åpen munn, hvorved det vekker beundring og forbannelse hos noen av skogens dyr.»

Nansen forsøker samme dag å stoppe føljetongen, men tiltaleformen er vel ikke akkurat et hvitt flagg:

Til hr. Scarabæus stercorarius
Saavidt jeg seer, er det på Tiden
At sige: hermed stop!
Thi bliver Pasiaren sliden,
Da er det bedst at holde op.

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*