Falsen reiser hjem

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Tirsdag 5. september måtte Christian Magnus Falsen kaste inn håndkledet. Han hadde vært ganske syk siden slutten av juli, trolig med en form for revmatisme. I begynnelsen av september hadde han det så ille at han måtte be om permisjon, understøttet av to legeerklæringer der det het at han antagelig ville ha bedre av å komme til hektene hjemme i Bergen.

Debatten som fulgte var typisk for en forsamling der hvert spørsmål utenfor det strengt rutinemessige var det første i sitt slag. Permisjon – for en stortingsrepresentant? Hvordan skulle det håndteres? Representantene brukte en hel ettermiddag og dessuten et par morgentimer neste dag på å bli enige om at Falsen skulle få permisjon og at han kunne komme tilbake straks han var frisk. Den store tvisten sto om hvorvidt vararepresentanten, en sersjant fra Nordfjord, skulle innkalles. Til slutt vedtok man at man ikke skulle gjøre det, og at Falsens plass skulle stå tom til han kom tilbake.

– Det eneste Falsen har utrettet som representant er å forlede Stortinget til to dumheter – den første da vi godkjente fullmakten hans, og den andre da vi ga ham permisjon, sa Nansen til Pavels etter debatten.

Bonden Johannes Bøe fra Christians amt (Oppland) så sitt snitt til å søke om tre ukers permisjon i kjølvannet av Falsens søknad, fordi hans kone skulle nedkomme og avlingen måtte i hus. Han fikk blankt nei.

Det hadde fulgt strid med Falsen helt siden unionen var et reelt faktum i slutten av juli 1814. Fra sorenskriverjobben i Follo hadde han raskt forduftet over fjellet til den mer økonomisk lukrative stillingen som amtmann i Nordre Bergenhus (Sogn og Fjordane). Mange ville ha det til at han nærmest stakk av for å slippe å se den nye unionen på alt for nært hold, og de syntes de fikk sin bekreftelse ved at Falsen ikke stilte som representant til det ekstraordinære stortinget samme høst. Falsens søknad er imidlertid datert 15. juli – mens det i hvert fall fantes et teoretisk håp om fortsatt norsk selvstendighet. Men at han var glad for å komme seg vekk fra et liv med svenske myndighetspersoner rundt seg, viser et brev han skrev til Christie i slutten av august 1814: – At her ikke er et blivende sted, det hadde jeg allerede innsett da jeg snakket med Dem i Moss. Jeg tok altså i all hast min beslutning og søkte det ledige nordre Bergenhus amt, hvilket jeg nettopp har fått innvilget. Nå er jeg blitt en bergenhuser, og hvor kjær min eiendom er meg, så forlater jeg denne egn og dens ikke-norske innbyggere uten et sukk, slik at jeg langt herfra, der den svenske innflytelsen formodentlig ikke vil kunne ytre seg, kan utøse min harme overfor Dem og flere venner.

Selv om Falsen i sin stilling som amtmann formelt var nødt til å underordne det nye styret, la han seg på ingen måte flat. Blant annet nektet han å avlegge den eden som alle embetsmenn ble avkrevet, fordi Kongen i teksten var nevnt før konstitusjonen – og dette var i strid med Grunnloven. Han skrev om teksten og sendte den inn til regjeringen slik han mente den måtte være. Stattholder Essen syntes dette var så alvorlig at han rapporterte saken til Carl Johan, men det endte med at regjeringen i Christiania valgte å glatte over det hele – ikke minst fordi man fryktet at Falsen på nytt kunne bli en sterk leder i den kommende stortingssesjonen.

Og da tiden var kommet til de lokale valgmøtene forut for det første ordentlige storting, var Falsen klar. Han ledet selv, som amtmann, valgmøtet for Nordre Bergenhus 18. januar, og ble valgt med stort flertall av valgmennene, som stort sett var fra bondestanden. Selv om Falsen var ny på Vestlandet, hadde hans rykte som bondevenn gått foran ham. Han fikk 54 av 57 stemmer.

Falsens politiske virketrang kom virkelig til sin rett denne vinteren. Allerede 10. januar hadde han utgitt en egen publikasjon om odelsretten – en av Falsens hjertesaker. Han var en svoren tilhenger av odelsretten, som han så på som en historisk nedarvet tradisjon som utgjorde selve bærebjelken i den bondestaten som han på dette tidspunktet fremdeles kjempet for. Skriftet ble utgitt i Bergen åtte dager før valgmøtet, og kan vel muligens ha bidratt til hans store oppslutning blant valgmennene. I skriftet slo han også et slag for leilendingene, som det fremdeles var mange av – men han var klar på at noen stemmerett kunne det ikke bli snakk om for menn uten fast eiendom. Han rakk så vidt å legge fram et lovforslag om odelsretten før han måtte reise hjem på sykepermisjon.

Det hadde vært noen hektiske uker på Stortinget før Falsen måtte gi seg. I juli skiftet han med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».

Etter hvert ble smertene for store, og gradvis ble Falsen mer og mer borte fra stortingsarbeidet. Jacob Aall noterte litt giftig i et brev at Falsen var lat og ikke gadd å komme på møtene, fordi han ikke fikk gjennom sine saker, men Falsens leger var altså nokså tydelig på at mannen trengte hvile. Det skulle ta nesten seks måneder før Falsen var tilbake i hovedstaden, for sent til å ha noen avgjørende innflytelse på pengesaken, men tidsnok til å delta i behandlingen av verneplikten. Men han lå ikke på latsiden hjemme i Bergen. Tvert i mot deltok han i den offentlige debatten med liv og lyst. Da han kom tilbake til Christiania, var hans entusiastiske tro på bøndene som landets politiske ryggrad blitt nokså svekket, noe hans opptreden i resten av sesjonen skulle bære preg av.

 

 

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*