Embedsmenn måtte være norske

Carl Christian Lous, nyttig skipsingeniør.
facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Hvem var norsk? Det var et spørsmål som ikke alltid var så lett å besvare i 1815. Folk med akademisk kompetanse var ofte født i Danmark eller enda lengre unna. For de som ønsket å være norske, handlet det mye om hvor man hadde oppholdt seg i 1814. Tolkningen var streng og skulle være streng. For å kunne få et embete i Norge, måtte man være norsk. Lykkelig var den som hadde bodd i landet en stund og ikke hadde kommet i skade for å rote seg til Danmark eller annetsteds i de uoversiktlige månedene etter mai 1814. Og var man ikke norsk, slik det var spesifisert i grunnlovens paragraf 92, måtte man sette sin lit til Stortingets velvilje.

§92. Til Embeder i Staten maae alene udnævnes de Norske Borgere, som bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, have svoret Constitutionen og Kongen Troskab, og tale Landets Sprog, samt

  1. enten ere fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens Undersaatter;
  2. eller ere fødte i fremmede lande af Norske Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Undersaatter;
  3. eller som den 17de mai 1814 have stadigt Ophold i Riget og ikke have vægret sig for at aflægge den Eed, at hævde Norges Selvstændighed;
  4. eller som herefter opholde sig i Riget i ti Aar;
  5. eller som af Storthinget vorde naturaliserede.

Paragraf 92 må ses i lys av den såkalte «indfødsretten», en dansk lov fra 1776, som ble etablert i Danmark-Norge som en reaksjon på den tyske dominans i embedsverket. I 1814 var det tilsvarende viktig for Norge å unngå at viktige embeder gikk til utlendinger. Og trusselen var egentlig ikke dansk – men svensk. Man fryktet at Sverige ville forsøke å innsette svenske adelsmenn i sentrale posisjoner i Norge. Derfor var det også svært viktig at det var Stortinget som alene hadde retten til å naturalisere nye norske borgere. Dette skulle bli en av mange konfliktlinjer mellom Stortinget og Carl Johan.

Selv om tidene var dårlige og utsiktene mildest talt usikre, var Norge også et land med mange muligheter for folk med pågangsmot og entusiasme – selv om tilværelsen kunne vært tryggere andre steder. En av disse, skipsbygningsingeniøren Carl Christian Lous, satte seg ned og skrev et sirlig brev til Stortinget der han redegjorde for sin sak:

– Skjønt født i Danmark, har det vært mitt mangeårige ønske å oppofre Norge min tid, flid og kunnskaper.

Lous var en eksemplarisk søker. Han hadde stort sett vært i Norge siden 1807, men hadde vært nødt til å dra til Danmark våren 1814, slik ordren var for danske sjøoffiserer like etter at Kieltraktaten var underskrevet. Men han hadde viktig fagkunnskap som Norge trengte, i hans tilfelle som skipskonstruktør, og dessuten hadde han opptrådt pinlig korrekt ved først å søke avskjed i nåde fra den danske marinen før han søkte om å bli naturalisert nordmann. Han hadde til og med skaffet seg en attest fra kong Frederik 6. om at han hadde gått fram på uklanderlig vis.

– Jeg fant jeg det min plikt som danskfødt å søke meg løst fra den ed jeg hadde gjort min konge, som dansk sjøoffiser, før jeg kunne sverge Norge troskap. Av kjærlighet til Norge har jeg forlatt Danmark og dansk tjeneste, slik at jeg nå intet annet fedreland har enn Norge, skrev Lous i et nesten rørende brev til Stortinget.

Slike gutter ville det nye Norge utvilsomt ha, men helt uten debatt gikk det ikke i dette tilfellet heller, da saken kom til behandling 4. august. President Christie mente at man først burde forespørre regjeringen om det var behov for mannen i et embete – ellers ville det jo ikke være noen grunn til å naturalisere ham. Da våknet kjerneopposisjonen til liv – her var man nemlig på et område der svenskekongen (Les: Carl Johan) mente at det var han som burde ha overoppsynet med naturaliseringssakene.[1] Både Nansen, Lange, Ræder og Bonnevie protesterte kraftig på Christies forslag. Det ville jo være det samme som å gi kongen vetorett på dette området. Christie fikk støtte fra Weidemann, men de tapte mot et stort flertall. Deretter fikk Carl Christian Lous sin naturalisering enstemmig. Han skulle fort vise seg å bli en nyttig mann. Lous spilte en sentral rolle i oppbyggingen av den nye norske marinen, og konstruerte blant annet seilfregatten «Freia» – det første skipet som ble bygget ved skipsverftet i Horten.[2]

Men ikke alle var like heldige som Lous. Peter Christian Parnemann, en løytnant som hadde sterke bånd til Norge, greide ikke helt å bestemme seg for hvilket ben han skulle stå på. Han hadde søkt om statsborgerskap uten å ha sagt opp sin danske tjeneste, og fikk sin søknad enstemmig avvist. Det ordnet seg imidlertid senere på høsten, men først etter at formalitetene var i orden.

Den danskfødte legen Gottlieb Kannegiesser, som hadde tjent som bataljonskirurg i den norske hæren, fikk imidlertid blankt avslag med den begrunnelse at han kunne praktisere som lege i Norge uten å være statsborger. Kannegiesser var vel bare måtelig fornøyd med svaret, for etter å ha bodd på Hønefoss et års tid, vendte han tilbake til Danmark og ble der resten av sitt liv.

[1] På et senere tidspunkt, i 1821, kom det en ganske suspekt søknad om naturalisering fra en «oberst Gustafsson», men da var Stortinget pragmatisk nok til å følge Carl Johans «råd» om å avvise dette framstøtet fra den tidligere kong Gustav 4. Adolf, som var blitt avsatt i 1809, og som siden levde et omflakkende liv i Europa til han døde i 1837.

[2] En modell av båten kan ses på Marinemuseet i Horten.

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments