Nansens store dag på Stortinget

På Hans Nansens tid fantes det dessverre ikke Power point.
facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Onsdag 2. august 1815 var Hans Nansens store dag på Stortinget. Han reiste seg straks etter klokken ni og holdt en tale som – selv om de fleste mente den var alt for lang – skulle komme til å sette sitt preg på det politiske klimaet i ukesvis framover, og som faktisk også skulle bidra til å styrke Stortingets posisjon på lengre sikt. Her er en modernisert og litt forkortet utgave av talen:

«For å gjøre meg fullkomment forstått for den ærverdige forsamlingen, tillater jeg meg å framføre denne lignelsen:

Det var fire venner – la oss kalle dem A, B, C og D. Mellom A og B hadde det lenge hersket hat og uvennskap, men ved å nærme seg hverandre hadde dette endret seg til det mest oppriktige vennskap som begge bekreftet ved ed på den høytideligste måte. Kort etter ble A utilfreds med noen handlinger og uttalelser fra B’s side som han mente stred mot de avtalte forpliktelser.

C, som for sin egen fordels skyld gjerne ville holde seg inne med dem begge, noterte seg denne misforståelsen med stor glede, og la straks planer for å vedlikeholde den slik at han kunne få anledning til å gjøre seg viktigere for både A og B. Derfor bega han seg til A for å forsterke A’s misforståelse og dertil tillegge B’s mest uskyldige ord og handlinger de mest fornærmelige hensikter slik at A’s ubetydelige misnøye ble forandret til den bitreste harme. Ja, C la til: – Kunne du som er en så fornuftig mann, virkelig tro at en forsonet fiende kunne bli en oppriktig venn? Du kjenner jo B, du vet hvor stolt og herskesyk han er. Disse fornærmelsene er en test og en liten begynnelse. Dersom du tier stille, vil han snart ha tatt fullstendig herredømme over deg og lage regler for ditt minste skritt.

A omfavnet C, takket ham for å ha åpnet øynene hans og erklærte ham for sin skytsengel. Men ikke før hadde C forlatt A før han bega seg til B og sa: – Det gjør meg ubeskrivelig vondt at dine uskyldigste ord og edelmodige handlinger bestandig mistolkes av den stolte, mistenksomme og trassige A. Hans eneste beskjeftigelse er å finne vrange meninger og skjeve fortolkninger av dine ytringer og tillegge dine uskyldigste handlinger de skadeligste hensikter. Du kjenner jo hans gamle inngrodde hat mot deg og dine. Det var bare av ren nødvendighet at han inngikk vennskap med deg og sverget sin troskapsed som han ved første anledning ønsket å bryte. Din visdom og erfaring og din omsorg for din egen families vel pålegger deg å bevokte ethvert skritt som A foretar. Jeg er født og oppvokst sammen med ham, jeg kjenner hver tanke i hans sjel, og vær du sikker på at hverken han eller hans avkom vil være lojal mot deg eller din slekt. Den minste overbærenhet med hans utilgivelige trass vil han anse som frykt, og han vil derfor tro at han kan fremme de mest uforskammede krav. Jeg råder deg derfor til å ha et øye på hver finger med denne trassige og ufordragelige A, og for alt i verden ikke vise ham den minste overbærenhet.

B, som var altfor klok, og som hadde sett altfor mange falske venners skadelige fortrolighet til å ta C’s ord som sant, var imidlertid forsiktig nok til ikke å støte C helt fra seg. Med et blidt og vennlig smil takket han for hans ærlige og vennskapelige advarsler og sa at han håpet de fortsatt ville være venner.

D, som var en ærlig sjel og som ikke hadde egennyttige hensikter, gremmet seg i sitt innerste over den misforståelsen som hadde oppstått mellom hans beste og mest fortrolige venner, A og B. Han kjente dessuten C’s renkefulle karakter, og straks han erfarte at C skrøt av at han hadde både A’s og B’s fortrolighet, gjennomskuet han omfanget av C’s listige plan. Han gikk straks til A og sa: Slektskaps- og vennskapsbånd har knyttet oss sammen fra fødselen av. Du vet at ingen hadde mer i mot B enn jeg før det faste og evig uoppløselige vennskapsbånd ble knyttet. Jeg har gjennomskuet og gjennomgransket hans handlinger og tenkemåte og jeg har sett dem i et helt annet lys enn slik de så ut i vår barndom. Dessuten er vennskapet mellom oss både til hans, din og min fordel. Jeg må si at hele vår tilværelse er så nøye sammenknyttet at du bør se et ethvert angrep imot ham som et angrep på deg selv. Imidlertid anser du ham for å være stolt og herskesyk, og det skyldes C’s mistenksomme ytringer.

– Jeg har ingen grunn til å mistenke C, sa A, han har alltid vist seg som min venn og dessuten har han jo B’s fortrolighet og kjenner hans innerste tanke.

– Nettopp det siste burde gi deg anledning til mistanke, svarte D. Og har du mindre tillit til meg enn du har til ham? Bør ikke 50 års ubrytelig vennskap og ubegrenset hengivenhet gi meg rett til å fordre din fullkomne tillit? Jeg krever:

1. at du ikke tar det minste hensyn til C’s renkefulle ytringer uten å ha undersøkt dem grundig først.

2. at du betror meg de uoppfylte ønsker du har, så skal jeg fremsette dem for B med den beskjedne frimodighet som anstår den rettskafne mann som er deres felles sanne og oppriktige venn. Jeg kjenner B’s edle tankemåte nok til å forsikre deg at han rolig vil overveie alt som fremsettes på en slik måte, og dersom han finner dine ankepunkter vel begrunnet og dine ønsker av en slik natur at de kan oppfylles, vil han gjerne rette det som kan rettes, begrunne det som eventuelt ikke kan endres og søke å imøtekomme alle dine rimelige ønsker.

Etter at A hadde akseptert dette, dro D til B, og med beskjeden frimodighet sa han:

– Du vet at jeg offentlig ytret mange betenkeligheter før jeg sammen med A inngikk det vellykkede vennskapsforbundet med deg som vi bekreftet gjensidig med en ed. Hadde min hensikt vært å bryte dette forbundet om noen dager eller måneder, hadde jeg kunnet spart meg mine meningsytringer, men min ærlige og urokkelige mening var da som nå at dette fordelaktige vennskapsforbundet ble knyttet for evigheten. Med gremmelse har jeg derfor erfart at en ubetydelig misforståelse som C har utmalt med sterke farge overfor A, har forårsaket at denne varme, edle, trofaste og oppriktige venn opplever de bitreste krenkelser. Her er hans ankepunkter og ønsker. Jeg overlater til deg i fred og ro og undersøke dem, fordi jeg lovte A at ditt hjertes edelmodighet og rettskaffenhet ville pålegge deg å rette det som kan retts, begrunne det som ikke kan endres, og oppfylle alle A’s rimelige ønsker.

B mottok D’s ærend på hans særegne blide måte og med et varmt håndtrykk erklærte han sin respekt.»

– Mine høystærede herrer! Jeg befinner meg i dette øyeblikk i D’s stilling, erklærte Nansen.

– Med A forstår jeg den norske nasjonen. Med B regjeringen. Og at det finnes personer som har spilt, spiller og vil spille C’s rolle, det viser alle tidligere erfaringer oss.

Dermed var Nansens lignelse ferdig. Selv om han bedyret at B var identisk med Regjeringen, var det ingen i salen som var i tvil om at han egentlig mente Sverige – men det kunne han jo ikke godt si. Selv om ytringsfriheten var innført som et grunnlovsfestet prinsipp, var det grenser for hva selv en stortingsrepresentant kunne tillate seg offentlig. Så A var Norge, B var Sverige, D var Nansen. Men hvem var C? Det skulle bli et tema for mye diskusjon i Christianias salonger de neste ukene.

 

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments