En rasende biskop tar affære

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Stakkars Thomas Bech! Onsdag 18. oktober 1815 var han plutselig, helt ufrivillig, dagens mest omtalte mann i Christiania. Han var sønn av biskopen i Akershus stift, Frederik Julius Bech, og nå hadde en ondsinnet person rykket inn et inserat i Intelligensseddelen der det ble spurt om hvorfor Universitetets akademiske kollegium ikke hadde offentliggjort en karakterliste i Rigstidende for årets nye akademiske borgere slik man pleide? Det kunne vel aldri skyldes at biskopens sønn, som hadde tatt artium dette året, hadde så dårlige karakterer at biskopen selv – han var prokansler ved Universitetet – hadde grepet inn for å forhindre at sønnens elendige innsats ble stilt til skue?

Hva den 18-årige Thomas tenkte, vet vi ikke. Men faren – biskopen – ble forbanna. Han var en sentral person i det norske lederskapet, og hadde blant annet sittet på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han besvarte beskyldningene i full offentlighet, og oppfordret det akademiske kollegiet til å erklære at han for sin del ikke hadde hatt noe med saken å gjøre, og også hvorvidt sønnen var skikket til å studere. Som om ikke det var nok, offentliggjorde han også sønnens karakterer i avisen. Den arme Thomas hadde gjort det «temmelig godt» i de fleste fag, og hadde i latinsk terminologi fått hovedkarakteren «Non contemnendus», altså en mager ståkarakter. Det akademiske kollegium kunne den 25. oktober bekrefte for avisleserne at Thomas Bech absolutt var skikket til studier. For øvrig roste de Thomas for hans oppmøte til undervisningen og hans gode sedelige oppførsel.

Biskopen ga seg imidlertid ikke før han hadde fått Niels Treschows kirke- og undervisningsdepartement til å erklære at de ikke hadde sett noen grunn til å offentliggjøre karakterlistene fordi ingen av kandidatene hadde utmerket seg nevneverdig dette året. Thomas Bech gjorde det siden relativt bra i livet. I 1821 ble han «Capellan pro loco» ved Akershus slottskirke – altså hjelpeprest, før han ble sogneprest i Lårdal og siden i Tjølling til 1862. Hans interesse for potetsykdommer finnes dokumentert i en artikkel som sto på trykk i Skillingsmagasinet i 1845.

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail

Comments

comments

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*